– Hun er jenta mi uansett. Det har hun krav på Annenhver dag tar Odvar Omland (90) med kona Ester (91) på biltur. På en god dag kjenner hun ham igjen.

Den lille svarte Toyota Yarisen suser over Sollihøgda. Odvar bak rattet, kona Ester ved siden av. Hun holder han hardt i hånden. I desember har de vært gift i 67 år.

– Molle!

Odvar bruker fortsatt kjælenavnet fra ungdomstiden når han prater med Ester.

– Har vi kjørt her før, Molle?

– Ja! Jeg vet jeg har kjørt her før.

– Men hvem er det som kjører bilen?

Odvar snur på hodet, ser på henne, gir hånden et ekstra trykk.

– Jeg vet ikke, svarer Ester.

– Men det er vel han Odvar som sitter ved rattet nå?

– Nei!

– Nei? Hvem er det da? Hvor er Odvar, hvor er mannen din?

– Han er vel hjemme. Eller så er han ute og kjører.

– Men hvem er det som kjører nå da, Molle, kjenner du ham?

– Ja, jeg kjenner ham, men jeg kommer ikke på hva han heter.

Ester ser rett fremfor seg. Odvar setter på en CD med kjente salmer.

Ester begynner å synge: «Jeg er i herrens hender».

Saus ble suppe

Odvar Omland hadde lenge mistenkt at alt ikke var som det skulle med kona Ester. Høsten 2008 var han sikker. Alle forglemmelsene, alle de dagligdagse gjøremålene som stadig oftere gikk i ball var ikke bare et tegn på alderssvakhet. Ester var dement.

– Jeg husker den første opplagte tingen som var så betegnende: Hun laget saus og suppe i en kjele og serverte det som suppe.

Odvar griner på nesen. Ler litt.

Ester fikk problemer med å gjøre de enkleste ting. Å kle på seg ble en helt uoverkommelig oppgave uten hjelp fra Odvar. Da hun skulle putte skittentøy i vaskemaskinen bommet hun stadig oftere. En dag tømte hun fryseren og kjøleskapet. Noe ble satt på spisebordet. Resten ble satt om hverandre på kjøkkenbenken. Så gikk hun og la seg.

– Hun mistet helt styringen og kontrollen på det hun gjorde, men likevel ville hun ikke på noen måte innrømme at hun var dement, sier Odvar.

Ble sint

Til slutt måtte hun gjetes døgnet rundt. En dag forsvant hun likevel ut av huset, uten at Odvar merket det. På veien utenfor fikk hun øye på en ukjent ung gutt. Gikk bort og omfavnet ham, ville ikke slippe. En nabo fulgte henne hjem.

– Hun kunne gjøre de merkeligste ting. Men kjennetegnet var at munnen gikk i ett, hele tiden om moren og broren, ting som hadde skjedd før hun ble 18 år gammel. Hvis jeg ikke svarte med en gang, ble hun sint.

I begynnelsen svarte Odvar at nei, han hadde ikke snakket med moren til Ester. «Hun døde jo for mange år siden, 40 år siden, husker du ikke det, Molle?» Ester husket ikke det. Kort tid etterpå spurte hun igjen etter moren.

Angsten og fortvilelsen red henne som en mare. Av og til ulte hun i frustrasjon, skjelte ut Odvar. Nettene var urolige. Odvar ville ta henne med til fastlegen. Ester nektet. Glemsk? Hun? Til slutt så han ingen annen utvei enn å lure henne.

– Kneet, sa Odvar.

– Vi små sjekke det vonde kneet ditt.

Ester ble med, lot seg ikke merke med at begge knærne var helt fine. På vei inn til legen snudde Ester seg mot Odvar:

– Du må for all del ikke si til legen at jeg er glemsk.

Odvar holdt ord. Han fortalte ikke at hun var glemsk. Men da legen, etter å ha undersøkt kneet og konstatert at alt var i orden, spurte om det var noen mer, svarte Odvar «ja». Så sa han ikke mer.

I flere minutter ble de sittende og stirre på hverandre; legen spørrende, Odvar insisterende, Ester rett frem.

– Så var det som om det gikk et lys opp for legen. Han begynte å ta den prøven, idiot-testen kaller jeg den. Ester falt helt igjennom.

Nektet å innse sannheten

Etter flere utredninger var konklusjonen entydig: Ester hadde Alzheimer, og sykdommen var så langt fremskreden at medikamenter som kunne bremse utviklingen ikke ville hjelpe. Fra nå av ville alt bare bli verre.

Men heller ikke nå ville Ester være med på at noe ikke stemte.

– Hun har aldri innrømmet at hun var syk, ikke tale om, sier Odvar.

Han rister på hodet.

– Og i dag har hun ikke peiling.

Yarisen passerer Sundvolden hotell, blinker inn til høyre.

– Denne bilturen, hvorfor kjører vi denne turen, Molle? Det er en måte å holde sammen på, er det ikke, en måte du og jeg kan treffes på.

Ester mumler bekreftende, det er vanskelig å skjelne ordene som kommer ut gjennom den tannløse munnen.

Annenhver dag henter Odvar kona Ester på Solgården sykehjem i Asker og kjører en runde. Enten til Sørkedalen, hvor de spiser «eventyrlig god» rullekake på kafé. Andre ganger kjører de til Drammen og Landfallhytta i Bragernesåsen.

Men favorittruta er en runde rundt Steinsfjorden, som i dag. Underveis spiser de rømmegrøt på Vik skysstasjon.

– Når vi tar denne runden på søndager rekker vi akkurat å høre hele gudstjenesten på radio, og det liker Ester så godt. Hvem var det sist igjen, Molle? Egil Svartdal? Nei, jeg husker nesten ikke jeg heller.

Odvar snakker for begge, styrer med en hånd, svinger av fra E16 retning Åsa. Automatgiret står på «drive», hele veien tviholder Ester på den høyre handa hans.

– Se der, Molle, her kommer vi til et større hotell. Sund …?

Han ser spørrende på henne, gir henne sjansen til å fullføre.

– … Sundvolden! sier Odvar og fullfører sin egen setning.

– Sundvolden?

– Ja! Her har vi vært før. Her var det tønneheiser opp i lia, husker du det? Yngstegutten vår var med og måtte tisse og så ble det en lang stråle nedover, husker du det, Molle?

– Var jeg med da?

– Ja, det var du, men nå er tønnene tatt vekk. Det er bilvei opp dit nå.

Ble kjærester på biltur

Allerede som tenåringer ble de kjærester, på en biltur. Hver dag haiket Odvar med Ester og broren hennes Asbjørn fra hjemmet rett over bensinstasjonen i Dolva til latinskolen i Skien. I 1946 giftet de seg. Først da fant han ut at hun egentlig het Ester. Hun hadde alltid kalt seg Molle.

– Hun har vært en veldig sterk kvinne, sier Odvar stolt.

Han forteller om Ester som gjøv løs på lærerutdannelse da barn nummer to bare var tre måneder gammel, og hun ble uteksaminert med toppkarakterer.

Om yrkeskvinnen. Om den dyktige husmoren med de grønne fingrene. Om den spreke turkameraten og de lange, frokostene med de gode samtalene etter at de ble pensjonister en gang i siste halvdel av 80-tallet.

– Alt dette er borte, ikke minst dette med at hun var en god samtalepartner. Hun korrigerte meg alltid. Det burde jeg jo være bare glad for, for jeg var den som alltid ville ha de raske løsningene.

Husker ikke barna

I 1961 flyttet Ester og Odvar til Hukenveien i Asker. Årene fløt av sted, Ester jobbet fulltid som lærer ved Solvang ungdomsskole, var aktiv i menighetsarbeid.

Odvar jobbet som rådmann i Drammen, senere i Kragerø og var aktiv lokalpolitikken i Asker. Nå er alt visket ut av Esters minne. Også de fire barna, Torbjørn (65), Paul Harald (63), Åste Sofie (59) og Stein Odvar (52).

– Nå kjenner hun bare meg.

Den svarte Yarisen er parkert på Vik skysstasjon. Odvar går bort til disken for å bestille lunsj. Ester blir urolig. Griper etter stokken. Reiser seg for å følge etter, men slår seg til ro straks Odvar kommer tilbake.

– Nå skal det bli godt med rømmegrøt, Molle!

Ester får skjeen i hånden og putter den i munnen. Litt grøt på faller ned på det blå skjørtet.

– Smakte det?

– Nydelig, sier Ester.

– Nydelig!

De to setter seg inn i bilen igjen, kjører ut på E16 retning Sandvika. Odvar nikker ut av vinduet, mot Steinsfjorden.

– Er det ikke vakkert, Molle? Har vi vært her før tror du?

Ester lener seg over mot venstre og holder Odvar hardt i hånden.

– Har vi? Det kan jeg ikke huske.

– Jo da, vi ha vært her mange ganger nå. Sikkert hundre ganger. Jeg tror ikke jeg tar i for mye hvis jeg sier det.

Tvilen meldte seg

14. desember 2010 ringte inntakskontoret i Asker kommune. De hadde en ledig sykehjemsplass til Ester på Solgården i Asker. «Ja, eller nei, Odvar?»

– Den dagen kommer jeg aldri til å glemme, den sitter fast i vemod, sier Odvar.

– Jeg kviet meg til det siste, men all right, jeg var sliten, jeg må innrømme det.

Han endte på et «ja». Etterpå meldte tvilen seg.

– Jeg tenkte at vi kunne vel ha klart dette òg. Vi hadde skapt et hjem som hadde holdt sammen i 65 år på godt og vondt, mest på godt. Da måtte jeg da kunne klare det jeg hadde igjen. Men de 24 timene … det ble for mye.

«Du sliter deg helt ut», sa venner og familie. Odvar innså at de hadde rett. Nå står Esters stol ved frokostbordet tom. På Esters side av dobbeltsengen ligger en oppredd dyne.

– Når det kjæreste en har ikke er der lenger, er det som om vegger blir borte. Å oppleve at kona mi skulle forlate hjemmet gjorde vondt helt til hjerteroten.

Selv om kona måtte flytte på sykehjem, nektet han å gi slipp på ekteskapet.

– Jeg grublet på hvordan samlivet skulle opprettholdes, hva jeg fortsatt kunne bidra med. Da fant jeg ut at den lille tingen jeg kunne gjøre var å ta henne ut i bilen vår. Det viste seg å være midt i blinken for henne, sier Odvar.

– Det hun opplever i øyeblikket betyr veldig mye for henne – selv om hun glemmer det med en gang etterpå. Å leve mest mulig meningsfylt, det har hun krav på. Menneskeverdet er det samme enten du er syk eller ei.

Avledningsmanøvre

Den lille bilen er blitt et tilholdssted hvor hun har følt seg trygg. Når han kommer for å hente henne, smiler hun. Når de er ferdige med turen vil hun ikke ut av bilen igjen. «Gå inn du, jeg venter på deg her» pleier hun å si når Odvar parkerer utenfor sykehjemmet.

– Jeg venner meg aldri helt til det. Hun klamrer seg til meg når turen er slutt, sier «du må ikke forlate meg, du må ikke forlate meg». Men det er et fantastisk personale på Solgården, de er flinke på avledningsmanøvre, sier Odvar.

Han tar seg til skulderen. Den den høyre skulderen verker intenst, fastlåst i en altfor høy posisjon. Nylig var han hos legen for å få ta røntgenbilder, få en smertestillende kortisonsprøyte.

– Det må være fordi jeg stadig holder handa høyt slik, når jeg holder Ester i hånden, sier Odvar.

Alltid når Ester og han er på biltur kjører de hånd i hånd.

– Den hånden er blitt som en slags livline for henne. Det får heller bare være med den skulderen.

Han har tenkt tanken på å gi henne opp.

– De tankene må jeg innrømme har streifet i en nattestund.

Odvar trekker pusten, retter nakken.

– Men jeg har sagt til meg selv: Dere har lovet på kirkegulvet å elske og ære hverandre i gode og onde dager. Det skal stå ved lag. Jeg må si at jeg aldri har grått før, men tårene triller av og til når jeg tenker på det livet vi har hatt og det livet hun nå er redusert til, men – likevel – det er min jente og henne skal jeg være tro mot. Det har hun krav på.

– Jeg minner meg selv på at hodet mitt er i orden. Og så lenge jeg kan sykler er tilværelsen brukbar, sier 90-åringen.

Er på Facebook og skal bli forfatter

Dessuten har han Facebook. Han logget seg på første gang da Ester ble syk. Vennene derfra har betydd mye, som støtte i hverdagen og et sted å dele både gode og dårlige hverdagsopplevelser fra livet med en dement partner.

Nå er notatene fra nettet og litt til samlet mellom stive permer. Denne høsten debuterer 90-åringen som forfatter. Håpet er å bidra til mer åpenhet og kunnskap om demens.

– Demens og Alzheimer har vært tabubelagt. Det er kanskje for mye for langt, men ønsket mitt er at sykdommen skulle være så alminnelig kjent at den blir omtalt akkurat som å brekke et ben. Derfor skriver jeg boka.

Etter drøyt tre timer og åtte mil på veien parkerer Odvar Yarisen rett utenfor Solgården sykehjem i Asker.

– Nå har vi vel kjørt nok for i dag. Vi får gå ut av bilen nå, Molle.

– Jeg blir sittende.

– Nei, du får bli med og se om det er kaffe. Jeg er kaffetørst.

Odvar hjelper Ester ut av bilen og inn på sykehjemmet, opp tre trapper og gjennom tre låste dører.

– Nå er vi der snart. Når vi kommer rundt hjørnet der borte, nærmer vi oss.

I enden av korridoren står to pleiere. Odvar hilser, legger Esters hånd i pleierens, tverrsnur og går raskt tilbake samme vei som han kom. Ser seg ikke tilbake.

– Hadde du spurte henne nå, husker hun ikke at jeg har vært der, sier Odvar.

På søndag blir det ny kjøretur.

– Vi kommer til å kjøre til Langfallhytta i Bragernesåsen. Der liker hun seg godt. Der har de gode vafler. Det blir enten den eller Sørkedalen.

Legg igjen en kommentar