Jostein Overvik kommenterer: Et litt for hvitt landslag

DEBRECEN (VG) Det er vanskelig å tenke seg et mer inkluderende landslag enn håndballjentene. Bare så synd at de ikke har en spiller med innvandrerbakgrunn.

EM-troppen speiler det nye Norge like dårlig som de fleste landslag har gjort i internasjonale mesterskap siden gjennombruddet i 1986. Håndballjentene har i OL, VM og EM bestått av totalt 112 spillere som stort sett er etnisk norske alle sammen.

Anne Migliosi, med italienske foreldre, var med på bronselaget for 28 år siden. Finske Katja Nyberg og svenske Lina Olsson Rosenberg fikk norsk statsborgerskap for å spille på et bedre landslag. Riegelhuth-søstrene har far fra Tyskland og Amanda Kurtovic har aner i Kroatia.

Men jenter med bakgrunn fra Asia, Afrika, Mellom- eller Sør-Amerika har aldri har vært i nærheten av landslaget. Det er et stort tankekors.

Norge er flerkulturelt.

<p>KOMMENTAR: VGs Jostein Overvik mener det er synd at håndballandslaget aldri har hatt en spiller med fremmedkulturell bakgrunn.<br/></p>
KOMMENTAR: VGs Jostein Overvik mener det er synd at håndballandslaget aldri har hatt en spiller med fremmedkulturell bakgrunn.

Foto: VG

Det er ikke håndballjentene.

Det er vanskelig å kritisere dagens landslag for at de totalt mangler den miksen av etnisitet vi finner ellers i samfunnet. Dette laget har lang tradisjon for å ta imot nye spillere med åpne armer og en klar forståelse av at spillere er som folk flest – veldig forskjellige.

Det har vært noe av suksessformelen bak at håndballjentene nå konstant har holdt seg i verdenstoppen gjennom 5-6 generasjoner med spillere.

Men det må være lov til å påpeke at Norges Håndballforbund heller ikke stilte med en eneste innvandrer da de 16 minihåndballjentene presenterte EM-troppen i november.

Det vet jeg at folk i landslagsledelsen reagerte på.

Det er grunn til å lytte til Thorir Hergeirsson når han sier at Håndballforbundet har mislyktes med integreringen.

Det er litt annerledes i de sør-europeiske landene. Spania har ofte med mørkhudede spillere. Og i Frankrike har flertallet av jentene innvandrerbakgrunn. Det er vanskelig å sammenligne Norge direkte med den tidligere kolonimakten, men Frankrike må likevel være en nasjon å snakke med for håndballforbundet.

Det danske landslaget ser omtrent ut som det norske, men hadde for en noen år siden Josephine Touray av gambisk avstamning. Hun vant både OL- og EM-gull. Nå er svenske Jamina Roberts unntaket her i Skandinavia. Hun har far fra Aruba i Karibia, men er født i Sverige av en mor som vokste opp med håndball i Umeå.

Håndball er en europeisk sport og har kanskje ikke like stor appell i de nordiske innvandrermiljøene som fotball. Også Norge har nytt godt av bølgen av spillere med annen bakgrunn. På dagens landslag er det nok å nevne Tarik Elyounoussi, Alexander Tettey, Omar Elabdellaoui og Joshua King. De har tilført mye. For ikke å snakke om hva John Carew gjorde.

Men heller ikke herrelandslaget i håndball har klart å bringe frem spillere med innvandrerbakgrunn. Norsk-somaliske Fahad Awaleh har hatt en lang karriere på toppnivå, men det stoppet med fem juniorlandskamper.

Kvinnelandslaget i fotball sliter også med å få andre enn etnisk norske spillere opp på internasjonalt nivå. Kanskje blir jenter fra innvandrerfamilier styrt mot utdanning i stedet for idrett på toppnivå. Jeg vet ikke.

Det jeg vet er at utdanning gjennom mange år har vært en viktig faktor på kvinnelandslaget. Landslagsledelsen har gjennom årtier jobbet for å ta vare på hele personen.

Selvsagt fordi det åpenbart gjør spillerne bedre å ha mer enn håndball å tenke på, men også fordi både Hergeirsson og forgjengeren Marit Breivik har følt et klart ansvar for at jentene ikke skal stå uten noe å falle tilbake på den dagen karrieren er over.

Men det hjelper ikke med tanke på integreringen.

Landslaget er konstant litt for hvitt.

Legg igjen en kommentar