Lærerne slakter skolepolitikken

Åtte av ti lærere har null tro på politikere som lover en bedre skole.

– Urettferdig kritikk

– Dette er en urettferdig kritikk av Høyre. Vi har i vårt alternative budsjett vist at vi er villige til å kraftsatse på etter- og videreutdanning av lærere. Vi ønsker å bruke mer enn dobbelt så mye som regjeringa har gjort, og vi har sagt at staten skal ta en større del av regninga, sier Elisabeth Aspaker, utdanningspolitisk talskvinne i Høyre.Partiet vil at lærerne i større grad skal kunne ta videreutdanning der de er og slippe å reise langt, påpeker Aspaker.

– De siste åtte åra har de rødgrønne lovfestet tre ting i skolen: frukt og grønt, leksehjelp og kulturskoletimen i SFO. Høyre har vært ærlige på at vi vil fase ut dette til fordel for en storsatsning på lærerne. Den neste store reformen må være en lærerreform, sier hun.

– Må spille på lag

– Det er den til enhver tid sittende statsråd i Kunnskapsdepartementet som har det overordnede ansvaret for skolepolitikken her i landet, sier Venstre-leder Trine Skei Grande.Hun synes Kristin Halvorsen skyver ansvaret over på kommunene når lærerne signaliserer at jobben deres drukner i byråkrati og ikke-relevante oppgaver.

– I tillegg har de rødgrønne i de siste årene fratatt kommunene handlingsrommet til å prioritere de viktige tingene. For eksempel er det slik at kommunene nå gjennom lov er tvunget til å prioritere frukt i ungdomsskolene framfor flere lærere eller mer videreutdanning — selv om det egentlig er sistnevnte kommunene vil ha, sier hun.

Venstre-lederen mener det er viktig er å få skoleeierne til å spille på lag med statlige myndigheter.

– Det krever både lydhørhet og at vi hele tiden må tilpasse statlig politikk til virkeligheten ute i kommunene. Jeg har tro på at de aller fleste kommuner — hvis de faktisk får muligheten til det — vil prioritere tiltak for å få mange nok gode lærere, og det er jo akkurat det vi går til valg på, sier hun.

– SV tok feil

– Ved første øyekast virker SVs valgløfte som skal sikre maks 15 elever pr lærer på 1.-4. trinn og 20 elever pr lærer på 5.-10. trinn kjempeflott. Problemet er bare at forslaget ikke sier hvordan man skal sikre at det blir sånn i hver time, sier Bjørnar Moxnes, leder i Rødt.- Å prate om lærertetthet og klassestørrelse gir ingen mening hvis man ikke samtidig er villig til å bruke pengene det koster å gjeninnføre maksstørrelse på klassene, sier han.

Rødt utfordrer SV til å innrømme at de tok alvorlig feil i 2003, da partiet gikk inn for å fjerne klassedelingstallet.

– Det blir flere elever i skolen, men antall lærere går ned. Resultatet av å fjerne en bestemmelse som sikret penger til hver klasse var at skolene fikk mindre ressurser og dermed mindrepedagogisk frihet. Rødt mener vi må bruke pengene til god undervisning, ikke reparasjoner i ettertid. Lærerne må ha tid til å se og hjelpe hver enkelt elev, sier Moxnes.

(Dagbladet): – Alt handler jo om penger, men politikerne tør ikke sette en prislapp på løftene sine. Når det skal skjæres ned på noe, er alle snare med å legge fram tall. Det samme skjer ikke når det er snakk om å sette av penger til noe, sier Thomas Valås (38).Han er lærer for 9.klasse ved Ila ungdomsskole, avdeling Nordpolen, og følger partienes valgløfter til skolesektoren med stor interesse foran valget.

– Mye av partienes skolepolitikk er bra, og jeg skulle gjerne sett at flere av valgløftene ble noe av. Men problemet er pengene. Når valget er over og kommunene sitter igjen med dårlig økonomi, er det tvilsomt om de uansett vil ta seg råd til å innfri noe av det politikerne har lovet – særlig når de ikke vil øremerke midler, tror han.

Ingen har ansvaret

En fersk undersøkelse Utdanningsforbundet har foretatt blant medlemmene sine, viser at bare nær én av fem lærere (18 prosent) har tiltro til partienes valgløfter innen utdanningssektoren.

Årsaken er enkel, ifølge Utdanningsforbundets leder Ragnhild Lied: Mange av løftene politikerne kommer med, er ikke mulig for de nasjonale politikerne å gjennomføre.

– Skolen og barnehagen er kommunenes og fylkeskommunenes ansvar, og ikke under statlig kontroll. De nasjonale politikerne gir løfter de ikke har mulighet til å holde, med mindre de griper direkte inn i kommunenes budsjetter i form av øremerking av midler eller lovpålegg – noe de kvier seg sterk for å gjøre, sier hun.

Den aller største utfordringen for norsk skole er at ingen egentlig har ansvar for den, mener Lied.

– Dermed blir det ikke så «farlig» for politikerne å svikte på dette feltet. I stortingsvalgkampen går de ut med ambisiøse løfter og planer, og så skylder de på kommunene når dette ikke innfris. Og kommunene? De forklarer det med manglende midler – og sender ballen tilbake til Regjeringen igjen, sier hun.

Legger føringer

– Det er rikspolitikernes jobb å peke ut retningen og stille midler til disposisjon, fastslår Terje Knutsen, valgforsker og førsteamanuensis ved Insititutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Oslo.

– Selv om det er fylkespolitikerne og lokalpolitikerne – og ikke rikspolitikerne – som får ansvar for å gjennomføre endringer, er de medlem av samme parti. De føringene partiet bestemmer seg for, har lokalpolitikerne på ulike nivå plikt til å holde seg til, sier han.

Dersom regjeringen har klare prioriteringer, bør dette gjenspeiles i politikken også lokalt, påpeker Knutsen.

Han tror mange lærere har mistet troen på politikernes løfter fordi reformer er vanskelig å gjennomføre – og tar lang tid.

– De som har vært lærere i 20-30 år husker reformer og tiltak som ikke alltid ble så bra. På den annen side viser store reformer – som for eksempel reform 94 og reform 97 – at det lar seg gjøre å gjøre store endringer i skole- og undervisningssektoren også, sier valgforskeren.

Mange bestemmer

En utfordring i norsk skole er at mange vil bestemme, mener Marianne Aasen, utdanningspolitisk talskvinne i Ap.

– Både statlige myndigheter, politikere, direktorat, departement og skoleeiere vil styre skolen. Det gjør at det kan komme ulike signaler fra alle, og det er selvsagt ikke så lett for lærerne å forholde seg til, sier hun.

Men Aasen er ingen tilhenger av å øremerke midler.

– Øremerking er den mest byråkratiske måten å føre politikk på. Det gjør at firkanta løsninger blir trædd nedover hodene våre. Mye tid går også bort til å måtte dokumentere hva pengene er brukt på. Det høres fint ut, men er ikke en god måte å styre på, mener hun.Den store utfordringen i skolen i dag er at altfor mange kommuner lar første – og andreklassinger med lærevansker bare fortsette, uten å gi dem hjelp, mener Aasen.

– Vi foreslår at alle kommuner setter inn ekstra ressurser slik at alle elevene er ved et akseptabelt nivå ved utgangen av andre klasse. Dette har vi lovet å bruke 1 milliard kroner på, sier Aasen og legger til:

– Lærerne kan også tro på ett valgløfte til: Høyre og Frp åpner opp for private aktører, også kommersielle, i skolen. Det vil ikke vi. Det er et konkret valgløfte fra både dem og oss – som det er grunn til å tro på.

Staten bør styre

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) vil ha økt statlig styring over ressursene i skole og barnehage – for å sikre at det er midler nok.

Som eneste parti ønsker SV å lovfeste en norm for antall elver per lærer i skolen, påpeker Halvorsen.– Dette vil styrke lærerens mulighet til å tilpasse opplæringen for hver enkelt elev og kunne jobbe mer praktisk og relevant. Selvsagt er det en inngripen i kommunenes handlefrihet, men vi mener det er avgjørende for å sikre kvalitet i skolen, sier kunnskapsministeren.

I barnehagene ønsker SV å lovfeste en bemanningsnorm på én voksen per tre barn under tre år og én voksen per seks barn i alderen tre-seks år. Halvparten av de ansatte skal være pedagoger.

– Når du har en lovfestet norm, sikrer du en øremerking av pengene, understreker Halvorsen.

Merete Landsend mel@dagbladet.no
fredag 6. september 2013, kl.14:17

Legg igjen en kommentar